Etter stoppen på Kiwi bar det hjemover. Siden både vielsen, fotograferingen (så lenge været var på vår side!) og selskapet skulle være i Enningdalstraktene, var det mest logisk at vi kledde på oss hjemme hos oss. Og været så fremdeles lovende ut! Noe skyer, men også blå himmel!
Mamma hadde dratt oppom Bøkevangen mens vi var i by’n, hun fikk der levert noen kaker og fruktfat. Så ventet hun her hjemme på oss. Cecilie var først ut av bilen:
Og like bak kom jeg:
Fotografen og hennes medhjelper kom like etter, og selv om skravla gikk i ett sett på oss, tenkte jeg egentlig ikke over at de var der og tok bilder.
Vi hadde egentlig ganske god tid, og valgte å hjelpe mamma og Cecilie inn i sine klær først. Men siden min kjole måtte syes fast, måtte vi også sette igang med det. Og jeg må si at det var veldig spesielt å få på seg kjolen denne dagen!
Cecilie gikk i gang med nål og tråd:
Hektene i nakken måtte syes, siden vi oppdaget underveis i prøvinga i månedene før at de hadde en tendens til å hoppe av. Og da ville jeg føle meg rimelig naken om nesten hele overdelen ramlet ned! I tillegg ble det noen sting ett sted til for å forme kjolen bittelitt.
Underveis mens vi holdt på med dette, kom K for å hente bordkort/sanghefter, og for å levere fra seg brudebuketten. Jeg visste jo at hun skulle komme, vi hadde jo avtalt det, men da kjente jeg virkelig klumpen i halsen og jeg måtte slite for å ikke ødelegge sminken med noen tårer.
Når jeg kjøpte kjolen, fulgte det med hvitt bånd til pyntesnøringen i ryggen. Jeg lurte lenge på om jeg skulle beholde det, eller om jeg skulle bruke et bånd i burgunder, slik at jeg hadde den samme fargen der som skulle gå igjen i mye annet, som f.eks. invitasjonene, bordkort/sanghefter, pynt på vaser og fargen på blomstene. Men under siste kjoleprøving før bryllupet bestemte jeg meg, og det ble det burgunder båndet:
På dette tidspunktet begynte nervene virkelig å gjøre seg gjeldende. Jeg var ikke nervøs for selve vielsen, men de minuttene mens kirkeklokkene ringte og når organisten begynte å spille inngangsmarsjen var det jeg så for meg kom til å bli mest nervepirrende.
Og når alle var klare, og jeg hadde fått tatt meg en siste røyk som ugift, dro vi avgårde. K hadde allerede dratt slik at hun skulle få pyntet kirken og satt knapphullsbukettene på Eileif og Richard, fotografen med samboer dro for å få tittet i kirken og forberedt seg, og Cecilie dro for å få kommet seg på plass.
Så var det mamma og meg igjen, i en grønn Toyota på vei til Søndre Enningdalen kirke 🙂
