Pilaris - bryllup

I går var vi en tur i kirken og tittet. Eileif hadde ikke vært inne der tidligere, så vi ville at han skulle få tatt en titt før vi bestiller. Svigerfaren til min forlover er kirketjener og har derfor nøkkel, så de var snille og sørget for at vi fikk tittet og knipset litt bilder. Greit å ha for videre planlegging 🙂

Ringte i dag for å bestille kirken, men hun som har med dette er på ferie, så da prøver jeg igjen om noen uker. Føles plutselig mye mer reelt når jeg nå er i gang med å involvere utenforstående i dette, og ikke minst at vi skal bestille noe! 🙂

I dag er det 2 år igjen til den store dagen. Rart å tenke på 🙂 Ingenting som har skjedd i fremdriftsplanen ennå, drøyer et par måneder til tenker jeg.

For gudene vet hvilken gang, drømte jeg i natt at Eileif så meg i brudekjolen. Håper inderlig ikke at jeg er sanndrømt!

Vi vurderer nå om vi skal bytte ønsket sted for festen, ene og alene på grunn av logistikken for den store dagen. Eller om vi skal bytte sted for fotografering… Ikke lett dette altså! Kanskje det finnes et offentlig kontor hvor vi kan søke om å få flyttet stedene nærmere hverandre? Rent fysisk flytte de altså? Spørs vel det vel… 😉

Lenge siden noen av oss har blogget her nå, men det skjer liksom ikke så mye på bryllupsfronten ennå. Begynner å bestille kirke og lokale rett over sommeren tenker jeg, greit å være ute i god tid for å få det vi vil ha når vi vil ha det 🙂

Satt for et par uker siden og tittet gjennom rundt 4000 frisyrer…relativt utmattende må jeg si… Jeg er egentlig ganske klar over hvordan jeg ikke vil ha håret, men akkurat hvordan jeg vil ha det, vet jeg ikke ennå. Jeg vil ha noe som er meg, men samtidig vil jeg ha en frisyre jeg ikke har “hver dag”. Og slør skal jeg jo ha, så det må også tas med i betraktning. På toppen av dette har jeg hele tiden tenkt at jeg ikke vil ha noe pynt eller tiara eller lignende, men etter å ha sett så mange frisyrer med pynt, synes jeg kanskje det kunne vært fint allikevel…sukk…ikke lett å bestemme seg gitt!
Var hos frisøren og klippet meg om fredag. Har hatt den samme frisøren i rundt 20 år, så hun kjenner meg rimelig bra, og jeg hadde håpet å få noen tips fra henne, men hun var enig med meg…noe som gjør at jeg er meg men allikevel en frisyre jeg ikke har hver dag. Jaja, jeg har jo 2 år og 25 dager på meg 😉
Men har noen noe tips (linker til bilder eller beskrivelser), tas det imot med stor takknemlighet!

Mamma, Cecilie og jeg dro for et par-tre uker siden nedom en kjolebutikk her i by’n for å prøve kjolen med underskjørt. Det funka som en drøm med to spiler i underskjørtet, så det ble handlet inn. I tillegg kjøpte min kjære forlover kjolepose til meg, snille jenta! Så nå slipper jeg å ha kjolen i en søplesekk (!), nå henger den pent på gjesterommet. Virka som mamma synes kjolen var fin også, mulig hun sa det bare for å være snill da, men jeg kjøpte komplimentene ihvertfall 😉
Midt oppe i gleden over å ha på meg kjolen igjen, glemte jeg å prøve med slør, så da har jeg nok en strålende unnskyldning for å ha på meg kjolen nok en gang 🙂
Og den delen som manglet kom noen dager etter dette, så da er det i orden.

Glemte å si i forrige innlegg at jeg fikk en liten gave av Cecilie når jeg var hos henne for å prøve kjolen første gang. Hun er en mester i å finne smarte og nyttige små ting, så hun hadde kjøpt et Wedding Survival Kit til meg, en boks som inneholder papirlommetørkler, flekkfjerner for silke, sett med nål, tråder i forskjellige farger, knapper og sikkerhetsnål, mintsukkertøy, leppepomade, neglfil, fuktighetskrem/håndkrem, våtserviett og plaster. Helt geniale og garantert nødvendige ting å ha i nærheten på den store dagen! Tusen takk Cecilie!

Som de fleste andre bruder (rart å tenke på meg selv som brud!), synes jeg kjolen er en viktig del av et bryllup, så allerede når vi snakket om å forlove oss, begynte jeg å titte etter drømmekjolen på nett. Og denne letingen satte fart når vi bestemte oss for å forlove oss.
Jeg hadde en rimelig klar idè om hvordan kjolen skulle se ut, men siden jeg er elendig til å tegne og jeg kan absolutt ikke sy, så måtte jeg prøve å finne bilde av den.
Jeg trålet hjemmesidene til norske brudesalonger, jeg trålet hjemmesidene til designere (både norske og utenlandske), jeg trålet google for det meste av bilder (titta faktisk på en 3-4000 kjoler totalt), helt til det slo meg at jeg kunne titte på Ebay. Hadde ingen planer om å kjøpe derfra, det får jo være måte på å ta sjanser, men jeg ville se hva jeg fant. Og der var den! Drømmekjolen over alle drømmekjoler, det var ikke mulig å komme nærmere det jeg hadde forestilt meg som drømmekjolen! Av logiske grunner kan jeg ikke beskrive den her, men de som har sett bilde av den mener den er typisk meg, og det er jo en god start 🙂 Og på toppen av det hele var den grisebillig, til tross for at forhandleren befinner seg i Australia. Kun NOK 1.500,-!!!
Men så var jo spørsmålet om jeg skulle tørre å handle et så viktig plagg over nettet da. Kunne jo være at de lurte meg trill rundt, at jeg endte opp med å få mønster og kanskje noen stoffprøver. Men jeg tenkte shit au. Den var rett og slett for lekker til ikke å ta sjansen. Og hvis den ikke falt i smak, kunne jeg helt sikkert få solgt den for over det dobbelte på nett her hjemme. Så Eileif tok målene vi trengte og søndag 4. januar sendte jeg bestillingen. Ble lovet en leveringstid på 5-6 uker, men allerede fredag 23. januar kom den på døra, etter kun 19 dager! Super kundeservice!
Klarte å la den ligge innpakket så lenge at jeg fikk tatt meg en røyk, før jeg forsvant opp på badet for å pakke den ut. Og den var like lekker som lovet! Det var en ting som tilhører kjolen som ikke fulgte med, men etter en mail til forhandler, ble jeg lovet at den skulle komme i løpet av en ukes tid.
Hadde selvsagt ringt forloveren min tidligere på dagen for å høre om jeg kunne komme opp og prøve, og det fikk hun skviset inn tid til (tuuuusen takk Cecilie!). Utrolig nok satt den så og si perfekt også, så Eileif hadde vært dyktig til å ta mål. Den er litt for lang, men det skal ikke være noe problem å få lagt opp. Heller for lang enn for kort 🙂
Så nå har jeg altså kjolen med stor K i hus, og lurer veldig på hvordan jeg skal klare å vente 2 1/2 år med å ha den på meg 🙂 Det vil si…jeg må jo ha den på meg når jeg skal prøve med underskjørt, og jeg må ha den på meg når jeg kommer meg til sydamen for de siste endringene, så den får ikke vært helt i fred 🙂
Det verste er vel egentlig at jeg har så fryktelig lyst til å vise den til Eileif, men det er fy-fy! 😉

Vi hadde snakket om å forlove oss en stund, men lagt det på is siden ringer gjerne koster litt. I tillegg sa jeg i fra at hvis vi skulle forlove oss, skulle det skje gjennom et frieri, og at et bryllup skulle skje innen rimelig tid etter forlovelsen. Jeg trodde vel kanskje først at jeg på den måten skremte Eileif veggimellom, men tydeligvis og heldigvis ikke 🙂
Mot slutten av oktober 2008 bestemte vi oss for å ta oss råd til ringer, og etter å ha vært innom diverse gullsmeder i Norge og blitt oversjokkert over spesielt prisene for gravering (vi ville ha skrift både innvendig og utvendig), tok vi turen til Nordby og Guldfynd. Etter å ha funnet ringene vi ville ha og de riktige størrelsene, gikk jeg på utsiden av butikken og ventet mens Eileif ordnet med resten. Jeg ville jo ikke vite hvilken dag dette skulle skje 🙂
Et par uker senere får Eileif telefon fra gullsmeden om at ringene var ferdige, og vi duret av gårde og hentet de. Da steg spenningen i min mage, det kunne jo skje noe når som helst!
Tirsdag 18. november ville vært min hund Arkas’ 11-årsdag, og etter å ha vært noen timer på jobb, dro vi på hytta for å legge roser på graven hans. Det ble en følelsesladd affære, og humøret var ikke helt på topp for min del. Så da vi kom hjem, ble det til at vi satt på en film (er ikke i stand til å huske hvilken) for å få tankene over på noe annet.
Ved 1530-tiden ringer min gode venn Stein Vegard for å slå av en prat, noe han gjør til stadighet 🙂 Han visste om planene våre, så underveis i samtalen spør han om det har blitt noe frieri ennå, noe jeg svarer nei på. Da sier han til meg at jeg skal snu meg mot Eileif og be han om å sette seg på ett kne, noe jeg bare sier “Hæ?” til og ler. Stein Vegard gjentar dette, så jeg skjønner jo at jeg ikke har noe valg, men jeg er fremdeles rimelig overbevist om at han tuller med meg og jeg klarer derfor ikke å slutte å le. Så jeg snur meg mot Eileif (vi står begge midt på stuegulvet) og sier at Stein Vegard sier jeg skal be deg sette deg ned på ett kne. Og dermed gjør skjønne gutten min det mens han holder ringen opp mot meg. Alt jeg klarte å svare, var “Ja! Ja! Ja!” før jeg hiver meg rundt halsen hans og samtidig får sagt til Stein Vegard at jeg ikke ville snakke mer med han der og da (rimelig uhøflig når jeg fikk tenkt meg om), men at jeg ringer han senere. Så fikk jeg ring på fingeren! Eileif hadde glemt sin ring oppe, så jeg gikk og hentet den og fikk satt den på hans finger. Ringene var blitt kjempevakre, er så fornøyd!
Fikk ringt opp Stein Vegard igjen litt senere, og han synes det var veldig moro å få tatt del i dette. Jeg kunne ikke forestilt meg et bedre frieri, det var ikke klissete romantisk, det var moro, og det var vakkert!
Tusen takk kjære gutten min for at du fant på noe som passet oss så godt! Elsker deg!

Tenkte vi kunne starte med å fortelle litt om oss selv.

Kjersti er født i 1973, og vokste opp i Oslo sammen med mamma Anne og pappa Bjørn. Familien til pappa’n hennes kjøpte noen år tidligere hytte i Halden kommune, så man kan jo si at hun vokste opp der også, og tilfeldigvis er mamma’n hennes født og oppvokst i Halden.
Pappa’n hennes døde i 1983, og i 1988 flyttet Kjersti og hennes mor til Halden.
I 1994 forlot Kjersti redet og bodde noen år i Aremark, før hun returnerte til Halden og har blitt der siden.
Utdannelsesmessig har det vært litt hopping hit og dit, før hun endte opp innenfor kontoryrket, og har siden 2000 vært ansatt innenfor kundeservice.
Interessene omfatter hunder, fotografering, lesing og brodering.

Eileif er født i 1971, og vokste opp i Lyngen og på Vannøya utenfor Tromsø. Foreldrene hans ble skilt når han var en liten gutt, så han har vokst opp sammen med mamma Asta, stefar Terje, storesøster Tone og senere lillebror Richard.
I 1989 flyttet han første gang til Halden, og etter litt frem og tilbake, bosatte han seg for godt her i 1992. Sønnen Daniel ble født i 1998.
Yrkesmessig har han jobbet som miljøarbeider og innenfor fiskeforedling, før han i 2002 ble ansatt innenfor kundeservice.
Interessene omfatter lesing, fotografering, pc-spill, fisking og gitarspilling.